Som fagre blomen ydder
og veks pa grornæm grunn
og opp mot soli brydder
i tidleg morgonstund,
men før enn dagens endest,
vert hastig slegen av,
sa mannelivet vendest,
me hastar mot var grav.
Sja, slottekaren svinger
sin lja pa vollen der,
og blom og rose-ringar
til liks med straet slær.
Nett saleis døden valdar,
han ingen skilnad gjer
pa venleik eller alder,
oss alle ned han slær.
Allt eins og blomstrid eina
up veks ao sljettri grund
fagurt med friovgun reina
first um dags morgonstund
ao snøggu øygabragdi
av skarid verdur fljatt.
Lit og blød nidur lagdi
lif mannlegt entar skjatt